I dag når jeg skulle logge meg inn på blogg.no så skrev jeg jaroline. I stedet for karoline.
(Nå ler Ingrid skikkelig masse, skikkelig høyt, for henne elsker ordfeil.)
Nå skal jeg fortelle deg en ting:
Hvis det er lite er aktivitet på bloggen min så er det fordi du ikke kommenterer.
Hvis jeg skal blogge more woman så må jeg ha noe å skrive om ellers blir det like kjedelig som dette.
(Nå må du ikke ta dette personlig med mindre du vet i hjertet at det er deg jeg snakker til.)
Dette innlegget er ikke ment å være morsomt, det er ikke ment å være fint, det er ment å være å gi etter for press og litt for å si takk for press fordi det i grunn er et fint kompliment.
Hade.
I dag skjønte jeg at jeg kan et triks.
Det er et triks som kan få folk til å gjøre akkurat som jeg vil.
Trikset er:
Med min søte, blide stemme sier jeg : "... da utløses alarmen".
De hopper, de dukker, de flytter seg, de unnskylder seg. Selv voksne menn med stresskoffert. Tanken på at Alarmen skal Utløses er så skremmende, at enhver som holder livet kjært reagerer instinktivt. Det er ingen som reagerer med å si: "Å jasså? Alarm sier du? Hva vil det si? Hva innebærer det? Hvilke konsekvenser vil det få?". De bare spretter dit jeg peker.
Og sannelig er det godt at så smarte er de ikke, for jeg hadde ikke hatt noe svar.
Bare at det er frøktlig irriterende med den derre pipinga.
Bare sånn atte i tilfelle du ikke leste det nederst med liten skrift:
blogg.no leverer teknologien bak KarroChmarro. Bloggen skrives av © Karoline og er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.
Teknologien bak KarroChmarro kommer nemlig ikke helt av seg selv!
Jeg er dessuten forfatter, må vite. Og ja, jeg skriver Karoline med K, men jeg godtar en c foran hvis den er inni en runding. Hvis dette ble litt i meste laget for deg fordøye sånn på en onsdag kan du jo sende en mail til hjelp.
Forøvrig har jeg begynt å avslutte samtaler med "Hei" og "Ha det godt", for å øve.
Hei.
Det finnes mange vonde ting i verden.
La meg få trekke fram: stangselleri.
Stangselleri er det vondeste mest unødvendige som finnes!
Jeg lærte nylig uttrykket "assumption is the mother of all fuck-ups".
Men jeg sier det bare: Stangselleri er morra til alle fuck-ups!
Den sleipeste grønnsaken. Gjemmer seg i salaten og dukker først frem inni munnen og da er den ekkel og smaker vondt. Grønne, harde biter av en brutal, vulgær og utspekulert liten grønn sak. Uææhblah. Var du kanskje klar over at stangselleri er en varietet av selleri som mangler knoll og har oppsvulmede saftige bladstilker?? Mangler knoll!! Oppsvulmede bladstilker! Need I say more?
Hvis du har noe fint å si om stangselleri kan du gå et annet sted.
Hei hå og en flaske med rom.
I dag er det akkurat en måned siden du har blogget sa han og sendte blomster på døra til en leilighet som vil la de visne før jeg rekker å komme dit. Tja, du sier noe svarte jeg og fant ut at en dag som denne var en dag så god som noen til å dele noen tanker igjen.
For siden sist har jeg tenkt at jeg liker ikke sånne frisører som gir deg dårlig samvittighet. Det er da nok av ting å ha dårlig samvittighet for her i verden, men hos sånne frisører får man attpåtil dårlig samvittighet overfor sitt eget hår. Spar meg. "Er det lenge siden do brokte hårkor? Do må ha den stå i dosjen!" Ja, så ender det selvfølgelig opp med at jeg bruker trehundreogfemti kroner på en boks med samvittighet. Lykkelig? På ingen måte! Status: Samvittig = dårlig, pga. høyt pengeforbuk. Hår = akkurat som før, ikke takket være en boks med Big Sexy Hair.
Siden sist har jeg også ligget i en hengekøye og tenkt: nå er jeg vektløs! Og det er jo en pussig tanke for aldri er man så lite vektløs som når man henger der mellom to trær og man kan se akkurat hvor langt mot bakken hengekøya trekker. Likevel er det det jeg tenker og kanskje er det lykken over å miste bakkekontakten og ikke trenge å ha beina godt plantet på bakken, kanskje er det fordi jeg vaier i vinden, eller kanskje er jeg bare så døsig at jeg vet ikke hvor tankene mine skal.
Og til slutt har tenkt at da jeg hadde dratt beina opp i stolen og satt med pleddet rundt meg og en kopp te mellom hendene og det trommet på markisen mens stearinlysene brant, da visste jeg at sommeren null ti var i boks.
Vakrest i Oslo er Ekeberg.
Kanskje det rareste, fineste jeg vet er når vi sitter der med beina i været på stole-benke-senger som ser ut som de er hentet rett ut fra et tannlegekontor anno 1940, med hver vår vippemaskin som tapper 450 ml livsviktig væske.
For der ligger vi - en solbrun vestkantfrue med dressjakke i zebra-mønster, en tøffing av en nordlending med hanekam og bart, og med planer om å seile jorda rundt, forretningsmannen med macen på fanget og lydboken i øret, og meg - bloggeren med blomsterskjørt. Vi har ingenting annet til felles enn at vi ligger der å nipper til hver vår Asina eller RC Cola, til den dempede lyden av bloddrikkende maskiner.
De hvitekledde pysjamasmenneskene er ikke skumle. Selvom hun første var litt stressa og spurte meg to ganger om jeg hadde vært i utlandet de siste fire månedene og dermed glemte å spørre om jeg hadde byttet seksualpartner. Og selvom hun andre var ny og prøvde å drukne meg i kloridyxidsprit. Selvom det, er de hvitkledde hyggelig og sier takk og takk og takk en gang til.
Hemoglobinverdien min var fin og. Det var ikke måte på.
Tilslutt:
Gi Blod! Det er blodmangel i Oslo! Blod redder liv!
Vil du at noen du kjenner skal dø fordi det ikke var tilgjengelige blodposer kanskje??!
Nei det vil du ikke.
Jeg er ikke sur, jeg har bare 450 ml mindre blod i kroppen min i dag.
Jeg ringte CanalDigital igjen her for leden.
Jeg stålsatte meg.
Jeg gjorde meg klar for SINNAH-blogg.
Jeg så bort på tegningen jeg tegnet i stedet for å banne høyt en av x antall ganger jeg satt på telefonen i høst og prøvde å føre en samtale med en av utallige amøber i CanalDigital-staben. Den har blitt hengende på kjøleskapet ever since.
To minutter senere var abonnementet sagt opp, regningen på bordet foran meg var kuttet med flere hundre kroner og jeg satt paff tilbake, overrasket, sjokkert, vantro.
Lett som en PLETT var det å baile CanalDigital. Det var som å gi is til et barn, som å fange en frosk i en dyrehage, som å sykle trehjulsykkel med bind for øynene!
Kjøleskapspoesien min lover at "I hate Canal Digital FOREVER".
I still do.
Men på en litt mer vennligsinnet måte.
Lenge siden en sånn dag.
Når man såvidt rekker frokost før jobb klokken halv fire.
Når man finner ut at de som oversetter Oprah Winfrey show mener at " ... and I went down there and I just said: Oh My God!" på norsk blir " Jeg gikk ned dit og fikk bakoversveis."
Hvor man bor i leilighet uten møbler, med kun to madrasser, en tv, en kaffetrakter og en unormalt stor mengde møbelkaniner.
Når man skynder seg i dusjen i reklamepause fordi neste program er "Date My Ex".
Når man er glad for regn.
Hvor jobben er et øde sted, men hva gjør vel det når Aker Brygge stiller med korpsmusikk.
Okey da.
Så, lukten av sommerregn. Fint hva?
Lyden av pøsregn.
Lukten av hud som har vært ute i sola.
Lyden av bølger.
Strå.
Bøttegrill.
Bysykkel.
Pledd.
Sitte å se på himmelen.
Lene seg inntil.
Sovne.
Uten sminke.
Barbeint.
Vind i håret.
Fint hva?
Midt under eksamen og diskrimineringen av stakkars Abdul oppdaget jeg en schvær kvise under haka. Den holdt på å ødelegge for meg.
Men så sa jeg: Hei du kvise! Ikke tro at du kan komme her å være schvær og schtygg og stå i veien for min kick ass eksamenskonsentrasjon!
Etter det tenkte jeg mindre på kvisa og mer på Abdul og lo litt da jeg skrev at stakkars Eline var rullestolmisbruker. Etter det ble det sommerferie.
Det feiret zunna understrek med glitrende kjole, og åtto med å kalle meg Karo med kløfta.
