Det er ikke allment akseptert for mødre å hate sin barn. Og godt er det!
De fleste mødre vil likevel kjenne på behovet, i brøkdelen av et sekund.
Tirsdag ettermiddag på t-banen. Gradestokken viser tretten minus.
"Mamma, kan jeg få iiiiiiiiis? Kan jeg få iiiiiis?"
Et negativ svar ble etterfulgt av følgende høylytte triade fra fireåringen, som står og tramper i midtgangen av en rushtidssfull t-bane:
"Du er bæsj. Og tiss. Og promp. Og rompa!
Du er ikke snill. Du er ikke søt.
Du er slem. Og stygg. Og ekkel!"
Så jeg tenkte i dag å være de hatefulle mødres talerør.
Dere kan godt stå bak ryggen min og være helt anonyme, i et par sekunder.
Værsego.
Ja, det var pinlig å ringe til Lars på Happycare og forklare at grunnen til at jeg måtte melde om en skade på pcen min, var at jeg mistet en flaske neglelakkfjerner i bordplata som sprutet over hele tastaturet, og at pcen nå er død. Neglelakkfjerner! Du blir ikke blondere enn det. Om du prøver, så blir du ikke stemplet fortere enn om du dreper din egen pc med neglelakkfjerner.
Og ja, det er enda litt pinligere å skrive om det her.
Min første reaksjon var nemlig å løpe til el-kjøp og kjøpe en prikk lik pc.
Late som ingen ting og ikke si det til noen. Fordi jeg syns det var flaut. Tåpelig. Dust.
Så frykelig pinlig å være den klønete. Jeg hater det. Hater klønete. HATER pinlig.
Jeg hater pinlig så mye at jeg krysser gaten. Ser vekk. Gjemmer meg bak klesstativer.
Unngår pinlig. Unngår kleint.
Det er helt håpløst. Det har blitt en mani. En fobi.
Jeg må slutte. Jeg slutter nå. Jeg starter med å fortelle verden at jeg drepte min egen pc med neglelakkfjerner.
Jeg har en visdomstann. En vis, dom tann. Det vil si jeg har mange, en i hvert hjørne, men det er bare denne ene som driver å presser seg gjennom tannkjøttet på en obskur og makaber måte. Tann og bein mot kjøtt og blod. Det er cirka så ubehagelig som det høres ut som. (men det er lov å overdrive litt på mandager - hvordan skal man ellers komme seg gjennom).
Hvis det virkelig er i tanna visdommen sitter, så er visdom en smertefull erfaring.
Og hvis jeg virkelig var vis kunne jeg sagt noe dypt om akkurat det.
I stedet sier jeg:
I dag når jeg trodde jeg holdt på å fryse i hjel, møtte jeg en begravelsesagent.
Blogg kom - blogg rocka - blogg gikk å la seg igjen.
Noen holdt ut, noen gjennoppstod.
Men du, du kastet deg kanskje aldri på bloggbølgen, og nå - akkurat nå - lurer du på om tiden er moden. Mulig det, men spar oss for spredning av kjedsomlighet. Blogg for en grunn!
Grunner til å blogge som virkelig ikke er gode nok:
1. Du har spist taco til middag
2. Du og bestebestebestevennen din har tatt fire hundre grimasebilder av dere selv
3. Du har kjøpt nytt spisebord
4. Hunden din er så utrolig supersøt.
5. Du har bakt en kake som var: (trommevirvel) vellykka!
6. Du har vasket badet
7. Du stod opp, gikk til skolen, var på skolen, gikk hjem igjen
8. Tøflene dine har blitt for små
Dette syns jeg. Dette er min blogg. Hvis du syns at jeg ikke har gode nok grunner for å blogge så tenker jeg at 1. det vet du ingenting om og 2. drit i å les bloggen min da vel.
jej. smile:) jeg er ikke sur, bare veldig veldig sinna :)
O rytmesans - hvor ikke-eksisterende du kan være.
"Er det her det er høypuls?" Jeg står bakerst i en stor gjeng treningstights-kledde, blonde jenter som står og tripper utenfor aerobicsalen, når en gutt kommer glisende mot meg. Han er like blond og like treningstights-kledd som oss andre, og tydelig fornøyd over å utvide sin treningshorisont. Han rekker høyt opp hånda på spørsmål om det er noen som er på høypuls for aller første gang.
Han var åpenbart veltrent og sprek, men gutten eide hverken rytme eller koordinasjon. Det er den mest komiske og latterfylte treningstimen jeg har kjempet meg gjennom noen gang. Stakkars fyren hang et halv steg bak og gjorde ikke en eneste bevegelse riktig. Nei, nå var jeg urettferdig, han hang perfekt med på en tredjedel av nest siste sang.
Det er egentlig teit av meg å blogge om dette, det var rett og slett noe man burde sett. La meg prøve å tegne et bilde - av en våryr kalv som står på beina for første gang - av en bambi på isen - av en dansende toåring - av den dumme politikonstabel på rulleskøyter. For det stod ikke på insastsen! Instruktørens "helt fram til speilet" ble tatt helt bokstavelig og på et tidspunkt holdt jeg på å bli slengt i bakken av bambi himself, fordi våre "to hopp på stedet" for han var to sjumilshopp bakover.
Og for å toppe kransekaka - store deler av timen var gutten et eneste stort gjesp, med den største munnen jeg har sett i mitt liv. HAHAHAHA! Nå måtte jeg bare le litt høyt, for jeg kunnne ikke akkurat le der jeg lå på gulvet, tråkket på av en bambi på speed.
Tilslutt må jeg bare få med at jeg syns det er fantastisk at han var der - heia alle gutter i en sal med nittiåtte tightskledd "o vi klarer dette så himla bra" - jenter. (Det gjør vi forresten ikke, og min egen koordinasjonsevne er fullt i stand til å gjøre meg temmelig flau i ny og ne). Så kjære gutt: Velkommen igjen, øvelse gjør mester, den som ikke skyter bjørnen får ikke danse på marken uten hatt på hodet og alt det der.
Nå må jeg bare klikke litt (pliiiis)
- på smørefrie ski,
- mennesker som har rare oppfatninger om riming
- dyreprogram på TV
- Ingrid
- på håndhevings- og gjennomføringsmekanismer
- dyreprogram på TV
- på face som ikke funker
- mennekser som sier at FISKEpinner ikke er fisk
- på dyreprogram på TV
Hvis du lurer på hvorfor jeg skrev dyreprogram på tv tre ganger, så er det fordi det er så unødvendig mye dyreprogram. Jeg hater ikke dyr. (Selvom jeg pleier å late som). Men det er bare det at jeg bryr meg virkelig ikke om at ørekenrotta di har fått hudkreft, eller at hunden din bæsjer på feil sted.
oi oi - jeg glemte
- mennesker som skiller mellom mus og rotter
Det er ikke til å komme unna at jeg er juss. Blir juss. Jusser.
Så i dag skal jeg skrive litt om det her på bloggisen min.
Er det hardt? spør de fleste.
Hardt schmardt! tenker jeg da.
Høyt svarer jeg et eller annet piss. Jeg vet ikke, jeg pleier ikke å høre etter.
Hva er det for et spørsmål?
Hva vil du egentlig jeg skal svare?
Som om verden møttes og så sa hun blonde: hvis vi møter en juss
så kan vi jo bare spørre om det er hardt!
Ja! sa ALLE.
Spør meg om alt i Nato. Ja spør meg om Nato.
Bare ikke det derre hardt. Jeg freaker. Jeg blir så usikker. u ess i kå kå i e ærr. (en yndling)
Men er det hardt da?
Tja. Torsdag formiddag var hun ene halvveis på vei mot halvveis til uniten,
hun andre lå i pysjen å pimpa og hun tredje satt på jobb og blogga på bloggisen sin.
Hardt schmardt.
Nå skal jeg skrive en hyllest til en venn av meg.
Vennen heter kæpps. Kæpps Låkk.
Men inni hodet mitt heter han Kapps Lokk.
Det er mulig jeg fikk et forhold til en datamaskin før jeg fikk et forhold til engelsk.
Sånn rent offisielt heter han Caps Lock. Jeg vet ikke hvorfor og jeg vil ikke vite.
Kapps er en innmari ålreit type.
Vi har hatt det mye morsomt sammen og vi liker å disse.
For eksempel CANAL FRICKITAL. (de har by the way blitt såpass hyggelige nå at de skal få bruke sitt vanlige etternavn Dig.) Kapps blir sint og glad og ivrig. All in good times my dear.
Noen syns Kapps er irriterende for de merker ikke at han plutselig er der. dA BLIR SETNINGENE RARE. nOEN MENNESKER LIKER IKKE RARE SETNINGER. dA BLIR DE SURE. oG RARE SELV.
Noen mennesker misbruker Kapps og da blir han dritsinna. (Som Kapps` nære venn er det SELVFØLGELIG (å hei kapps!) jeg som bestemmer hva som er bruk og hva som er misbruk). Når Kapps blir brukt til å si JEG ER SÅ SYKT VANVITTIG DRITFORELSKA I LEIF-PETTER-TRULS MIN HERLIGE LILLE SULLEDULL, er det misbruk.
XOXO
KAR AND KAPPS SAY HELLO!
Du liker ikke herrehåndball sa du? Håndball er for jenter og fotball er for gutter sa du? (idiot!!)
Jeg skjønner ikke. Whats not to laik? Håndballgutta gir deg:
Kraft, fart, styrke.
Hurtighet, spenst.
Utholdenhet.
Teknikk.
Muskler og maskulinitet.
Skudd, mål og redninger.
Passninger, kontringer.
Finter, flyvere.
Team - og profiler.
Lidenskap. Følelser. Idrettsglede.
Liker du ikke dette så liker du ikke idrett. Liker du ikke menn. Liker du ikke livet.
Så ikke drit deg ut med å si sånne ting, okey? (hold munn)
NB! Husk at Kristian Kjelling er en mann som går rett på snille piker som står å venter på grønn mann på Karl Johan og sier "uuups" i en sånn overlegen jeg-er-kjekkest-og-flinkest-i-verden-aktig måte. (Så han er det visst greit å ikke like).
Neida! Dere trenger ikke liksom vente helt til jeg nesten ser noen flere kjendiser for å få oppdateringer på karro-blogg, eller.
Det har jeg nemlig prøvd. Det funka dårlig. Særs lite nesten-kjendiser som dukker opp hvis du venter på de. (PS: det tells ikke å gå på teater. Det er som å gå hjem til Dorthe Skappel å sette seg i badekaret hennes og så etterpå skryte av å ha sett Dorthe naken. Det er juks. Så derfor skal jeg ikke fortelle at jeg så Hank von Himmel i bar overkropp hele lørdag kveld. Nei det skal jeg ikke.)
Det er bare det at, det er så himla slitsomt å skulle være så himla morsom så himla hele tiden!
Jeg gikk på en mini-smell. Så det var derfor jeg stod opp i dag og hadde så vondt i hodet at Sunniva og Ingrid måtte takle rørleggeren helt sjøl og så sov jeg i fem timer til.
Ikke at det funka! Da jeg våkna hadde vi ny vask, men hodet likte ikke det heller. Gå legg deg din stygge paracet som ikke funker i Nato. Ny kur for hodepinekaroline: mammas hjemmelagde jordbærsyltetøy!
